epoken-statskupp.png

En periode med statskupp og borgerkriger kan virkelig bli en realitet

Publisister og opinionsledere som Thierry Baudet, Wierd Duk og Arnold Karskens har advart oss mot borgerkriger i Vest-Europa, strukturelle forstyrrelser og til og med revolusjoner.

For mange år siden var vi naive og ville ikke åpne øynene våre til hva fremtiden kunne gi oss.

Ikke bare på grunn av den (ekstreme) venstrefløyen i land vårt, men også på grunn av mainstream kollegaen. Problemet er at imidlertid sammenlignbare analyser og meninger som vandrer rundt i de høye kretser av den (internasjonale) politikken. ​Dette er en klar forskjell med tidligere år.

​Jeg snakker ikke lenger om opinionsledere og publisister, men om politikere - om signaler som kommer fra grasrota opp til politikere.

Jeg vil ikke komme inn på hvem som sa dette, men jeg vil formidle hva som har blitt fortalt og vise hvordan de kommer til sine konklusjoner.

Videre vil jeg underbygge at signalene fra de ulike landene er like. Dette er informasjon som ikke kan ignoreres.

Først, de folkevalgte er selv ikke klar over at de ulike land mener det samme.

Flere koalisjons avtaler er omgjort for å redusere migrasjon, lover og regler relatert til familiegjenforening, naturalisering, kvoteflyktninger er endret og et økt press på innvandrerlandene for å ta tilbake uønskede personer har begynt.

 

Demografiske prognoser er en del av grunnlaget for disse prosessene.

De eksisterende avtaler mellom land er vanskelig å opprettholde; i praksis – umulig.

Når det er valg og i valgkampanjer sier politiker det de må for å oppnå de stemmene de trenger, men de vet at de ikke kan holde disse løftene.

Politikerne starter regjeringsperioden, inngår avtaler og tror at de kan holde det.

Etter hver avslører de fleste folkerepresentantene seg flere ganger og blir myke, innkapslede-tjenestemenn. Her begynner de de vanskelige retningslinjene vedrørende migrasjon.

Gramsci tilhengerne saboterer egentlig utvisningspolitikken.

Ironisk nok blir den svekkede utvisningspolitikken fremstilt av mainstream media som et argument for ikke å utvise lenger.

Her snakker vi om kulturell kapitulering!

​Samtidig som vi ser på fremtiden må vi se etter andre mulige koalisjoner og alternative maktkonstellasjoner, men det er lite å finne.

I teorien kan man brainstorme om en koalisjon med populistiske partier, men disse populistiske partiene er normalt ikke representert i makt kjedene.

Jeg forventer derfor ikke mye av slike koalisjoner.

De fleste føler at de avhenger av å jobbe opp mot andre ordinære politiske parti.

I realiteten er dette et samarbeide med en bismak.

En bismak når harde migrasjonsspørsmål ignoreres. Misnøyen brer seg når andre mindre viktige punkter fremmes isteden.

Det er ikke bare de store koalisjonspartiene vi arbeide mot, men også et nettverk med private lobbyister, offentlige tjenestemenn, europeiske dommere, store bedrifter og frivillige aktivist organisasjoner.

​De underliggende analysene viser at den religiøse identiteten til muslimer i Europa har blitt sterkere.

De er mange og trenger ikke integrere seg for å selge sine varer;

de har et sterkt «indre marked» bestående av andre muslimer.

 

Mye tyder på at utviklingshjelpen ikke kan hemme deres migrasjon.

De aller fattigste har ingen sjanse til å komme til Europa.

Det er uoppnåelig for en person som bor i slummen å migrere – dette er noe de ikke drømmer om. Kun middelklassen kan hoste opp tusenvis av euro til å betale menneskesmuglere og bestikke grensevakter.

​Afrikas befolkning eksploderer, men den internasjonale økonomien har ikke samme vekst hastighet i sin sysselsetting og arbeidskraftproduktivitet.

Dette betyr i praksis at hvert øre som flyter til lokal økonomisk utvikling i realiteten fører til mer migrasjon til Europa.

Jeg mener at kun fysiske barrierer kan bremse migrasjonsbølgen.

 

Klart dette er imidlertid i strid med utopien til "En verden mentaliteten" som Vest-Europa er utdannet til å tro på og som vi har bygget flere store interesser rundt.

​Politikere som snakker om utviklingshjelp for å bremse migrasjonen vet at dette ikke fungerer.

I dag trenger ikke land presse oss for utviklingshjelp lenger.

Videre er det er få som er klar over hvor høy migrantoverføring egentlig er;

penger som innvandrerne sender tilbake til hjemlandet.

Trump foreslo å beskatte disse overføringer, spøkende kalt han dette en "Western Union-skatt".

Lobbyist er selvsagt sterk imot dette.

De støttes av både aktivistiske lenker (advokatnett) og den kapitalistisk lov (det internasjonale banksystemet).

​Den interne oppdelingen av de regjerende koalisjonspartnere fører dessverre til en enda mindre effektiv migrasjonspolitikk.

 

Ironisk nok bruker en minister penger på utviklingshjelp, mens en annen minister sitter med uønskede ulovlige innvandrere som mottakerlandet nekter å ta tilbake.

Slik situasjonen er i dag vil imidlertid ethvert land som snakker med et land som f.eks. Tyrkia, få en regress krav som er knyttet til helt urelaterte saker.

Et eksempel her kan være at et forskningsinstitutts rett til å være aktive innenfor de tyrkiske grensene reduseres.

Denne enhetspolitikken varsler en mye hardere linje til vesteuropeiske land enn omvendt, og tilslutt er det ​embetsmenn skal gjøre opp regningen.

Alle disse problemene, inkludert debatten om Europas porøse ytter-grenser, har eksistert lenge.

For mange sees drapet på den Nederlandske politikeren Pim Fortuyn, som et varsel fra høyere opp, og det er klart at hans morder "Volkert" vant.

Den vesentlige endringen av den vest-europeiske befolkningssammensetningen er et demografisk faktum. Uansett om du kaller denne befolkningsendring, populisme eller folkevandring:

tallene som Nederlandske politikeren Pim Fortuyn viste til har nå blitt en realitet.

Grupperinger har nå begynt å etablere egne politiske klubber.

Jeg skal sparer deg for den desperate ropene fra en akademiker som har flyttet til Europa fra et muslimsk land.

Det er bare å konstatere deres liberale politikere og deres venner, nå blir aktivt lobbet av det muslimske brorskapet.

De fleste politikere forstår at de kommende valgene ikke vil forandre noe, og EU-domstolen og EU-kommisjonen har bare en retning: retningen for en "One-Worldism" – en verden mentalitet.

Selv om det kom en sterk populistisk flanke/parti i det Europaparlamentet vil denne idealistiske beleiringen bare styrke mentaliteten til den etablerte sannhet og -metode.

En sannhet er at desto sterkere populismen svulmer, jo mer progressivt Europa.

Mellompartene føler maktunderlegenheten, og jo mer reell udemokratisk inngripen får vi.

 

Det første steget var avskaffelsen av den rådgivende folkeavstemningen.

Videre kutter de alternative medier slik at massene fortsetter å stemme for mellompartene, noe som var tilfellet i Sverige.

Ofte holdes hemmelige koalisjonsavtaler utenfor opposisjonen. Mainstream media bortforklarer disse maktgrep og alternative media tilsidesettes som "konspirasjonsmedier".

På internett setter algoritmene dem på bunnen av lister over søkemotorresultater og "feeds".

​Populister har klokka mot seg - både når det gjelder muslimsk vekst og i demografien til den progressivt hjernevaskede Millenniumsgenerasjon og i økende subtil mediesensur.

Siden tiden er kort må drastiske tiltak tas.

Glem ikke at progressistene vokser seg stadig sterkere.

De vil få sin agenda fordi de ser sine motstandere som mindreverdige og at de trenger ikke å respektere motstandernes visjoner.

Setningen "blood in the streets" er uttalt.

​Motvekt til dette må komme fra ministerrådet.

Land som Italia og Polen kan levere noen jordnære politiker, men for hver jordnær politiker, står det hundrevis av overfladiske Gramsci politikere.

Glem ikke av det gjennomsnittlige politiker ankommer sliten på hotell, de får så noen notater fra toppansatte til godkjenning, og så snart de har signert forlates de.

Innenfor den politiske kjeden blir disse notatene gjerne omskrevet flere ganger slik at de kontroversielle punktene forsvinner eller usynlig gjøres.

 

Slike polerte dokumenter er gjør at politikere ofte ikke kan lese hva som faktisk stå i disse offisielle notatene. Noe som gjør at politikerne sliter med å se hvordan dette skal gå.

Politikerne kan normalt ikke si noe.

De som snakker ut kan oppdage at deres politiske karriere strandes, noen av dem kan vende tilbake som politiske rådgivere nå som de har blitt løsrevet fra den offisielle kjeden, men de er motløse.

Dette fordi de vet at deres politiker 'innflytelse' går langs samme, fastrustede kjede.

Innen maktens maskinrom er alt fokusert på å styrke sin egen interesse.

Sannheten er at en Gramsci personalpolitikk fører til at flere Gramsci-personer blir ansatt.

De fleste politikere føler at dette er hindret, men de kan selvfølgelig ikke gjøre større.

De har tross alt kun fire år til å oppfylle deres valgprogram, forsvare seg med evigvarende krangel og forsvare seg mot ønsker fra koalisjonspartnere.

Veien for forandringer fra innsiden sees håpløs og mest sannsynlig umulig.

​Den farlige samfunnsutviklingen trenger derfor ikke inn på kontorene til politikere.

Studenter og lavere utdannede blir derfor forberedt på jobber som snart ikke eksisterer lenger.

Innvandrere som kommer med mange ønsker og drømmer.

Noen ønsker kanskje å bli toppfotballspillere, men må ta seg en jobb på et eller annet lager.

Deres familier lever kanskje generasjoner på statlige ytelser hele livet.

Hvis disse navngitte gruppene inngår et dypere samarbeid under dekket:

"Nothing to lose and much to gain", oppstår en langsiktig trussel mot den sosiale ordenen.

I denne forklaringen er religion en viktig faktor, og muligens kan vi se Islam som en koblings katalysator i dette.

 

I de høye kretsene blir ordet "ute-parlamentarisk" i stadig større grad benyttet i omtale av disse sakene.

Det finnes forklaringer på de ulike argumentene, men hver løsning viser seg å være en blindvei.

Vi kan høre tretthet i stemmen og observere at øynene utstråler håpløshet.

De som skulle bestemme i landet vårt analyserer og tenker, men låser seg fast i en analyse av en teoretisk fremtid.

De har motvillig innrømmet at med en klar følelse av virkelighet at skal man få et betydelig gjennombrudd så ligger løsningen hos de ekstraparlamentariske styrkene.

Den sterke motløshet en blir til et strålende håp når den motløsheten endres til en konflikt.

Bunnlinjen er at vår kjærlighet for et beboelig Europa for våre barn er større og sterkere enn den forvridde drift fra de som vil ødelegge Europa.

Jeg skrev dette, fordi jeg fremdeles tror på min ytringsfrihet.